VANAHEIM LYRICS

1. Kongers Fall

Mørk og skygget, værbitt åsyn
Aldri blottet i vårt påsyn

Han kom inn og satte seg ned (med oss)

I hans øyne, ingen gnist av fred eller ro
En saga, han fortalte oss, denne natt
Byen han kom fra, langt i sør, var dekket av blodige slør
En mann, på vandring fra land til land

Tungt og dystert, uten navn
En historie om død og savn

Om helter og kongers klager og fall
Om slag der de døde var uten tall
Det var ikke annet levnet enn nød
Da et gammelt rike forsvant ved sin død

På sin vei, lang of seig, vandrer han med vind i hår
En kappe lang i vinden slår, idet han går
En kriger, uten hjem, når først ved døden frem

2. Galskap

Ferdes i landet der ingenting er
Slik vi ser fornuften er fremmed
Slik lyset fra solen er om natten
Luna ser meg, slik jeg ser henne

Galskap, fylles jeg med
Da trærne skriker stille
Som i nøkkens rike
En sang, uten toner
En tone, uten klang

Hører jeg fortvilelsens symfoni
Tilstede her i trollriket
Som spiser tankene
Jeg en gang hadde om livet
Vakkert får ny mening
Idet legemet lokkes ned i det sorte kalde riket

Til mitt opphav, stillheten
Ferdes i landet der ingenting er
Slik ser vi fornuften er fremmed

3. Vardøger

Som ørnens vinger, i kampen med vind
Som trangen til luft, i fra havets bunn
Ser hun han, i sin flukt

Fuktig pust
Hviskende ord
Melodier formes i vinden
Vakre toner
Av kjærlighet
Slik vil hun alltid minnes

Virvel hun danser med løv i sitt hår
Trist vil hun alltid forbli
Byrden hun bærer tungt i sitt sinn
En følge hun fikk fra sitt liv

Når tåken tettner, hun svinger seg om
Tåken den letter og hun faller der om
Vendt mot himmelen
Så ser hun håp igien

4. Fra En Svunnen Tid

En vind fører en tanke fra en svunnen tid
Den forteller om en mann og hans viv
Et annet sted, en annen tid
Der skjebnen for som en hastig vind en kjørlig vinter natt
Fra dør til dør med mangt i sitt sinn
I alle hjem den smøg seg inn
Som nå er øde og forlatt

Denne tanke jeg fikk en kald vinterkveld
Da solen rant og dagen stod for hell
At den til meg med vinden kom
Så ren og uten arr

En tanke er en vandrer, så ensom på sin vei
Ingen vet hvor den kom fra eller hvor den går

En vandrer som meg fortalte, om en svunnen tid
Var en drøm noen en gang hadde, nå er den lengst forbi

En tanke og et minne fra en annen tid kan vise seg for meg
Men så forsvinne uten spor

5. Sinfonia

6. Fortapelse

Det er vår der han står i lunden
Ved et landskap i lyset stilt
Men om gleden rår verden den stunden
Blir våren på hans sjel forspilt

Hans sverd står plantet i tinende jord
Som en søyle av tap i en verden som gror
Der det brant i hans sjel er det øde og kald
Slukket da lykken i avgrunnen falt
Holder han håpet han alltid har hatt

Men meningsfylde hvor bliver du av
Skal tomheten kun slåes i sten på min grav

En tyngende byrde er tapet av hjem
Og den lykke han alltid beskyttet
Lik gamen i helvete båret av dem
Som deilder i skogen flyttet

Et håp om det liv som av skjebnen forbys
Brenner flimrende nå, som et døende lys
Han prøver å nå det, et fåfengt mål
Som å kjempe mot skygger med never og stål
Men når han skjønner hva skjebnen har ham å forunne
Brenner lyset ned og går til grunne

Men hva nå, når han vil selv sin søken forsake
For håpet gikk sist, nå står han intet tilbake

7. Ved Veis Ende Kap 1

Himmelen skalv i vrede,
som var den av galskap besatt;
da kveldslyset lot seg beklede,
stormfullt i drakt av natt.

Vinden rev i trær og stener,
og regnet pisket i løvverk og grener,
slik verden for høstens luner frøs,
da himmelen lot helvete løs.

En vandrer gikk betenksomt alene,
uten mål eller mening at tjene,
som, når høsten i storm lot vinteren erklære,
i tankefull stillhet ei lot seg besvære.
Ja, man kunne se i lynglimts skjær,
at han ikke engang trakk sin kappe nær.

Ved veien han gikk lå et vertshus av tre
Et ly mot stormen, mot regn, mot sne.
Og dog han sjelden tok ly i noget vær,
var det nå som om noget ledet ham der.

Der inne maktet stormen, dog glemt
i vellyst folk at forene.
Kun en eneste krok var mørk og gjemt
Der en vandrer satt taus og alene.

Nå hadde verten, i medynk for nød,
tatt til seg i arbeid for husly og brød
en unggutt hvis opphav i graven var lagt,
av en krig som ham selv på flukt hadde brakt.

Han bar vel neppe mer enn ti år
Dog syntes hans vesen eldre,-
Hans åsyn var preget av krigsskapte sår,
hans tanke, av tap av foreldre

Han bar verdig de sår som av krigen var gjort,
for om han med et stykke tøy i sort,
hadde dekket et manglende øye til,
så gnistret det andre av tindrende ild.

Og dette var det vandreren så,
der han taust hadde sittet alene til nå,
da var det det brast, og hans tanker bleven,
et øyeblikk var han som slagen til sten;
for hva er en mann, mange år om enn,
som ikke kjenner sin sønn igjen.

Han reiste seg opp og gikk sakte,
Med skjelvende, langsomme skritt
Mot det bånd, som skjebnen ham endelig brakte,
Til det lykkelige liv han engang kalte sitt.
Men den sorg som ham før var av skjebnen forvoldt,
Skulle bli som kun lite mot hva framtiden holdt,
for om han endelig øynet sin lykke at fornye,
stod prisen til slutt i så alt for mye.

8. Ved Veis Ende Kap 2

Gutten vendte sin seende side mot mannen,
da skjebnen slo til på den blinde annen;
Ja, et eneste øyeblikk var alt,
slik at gutten snublet, han vaklet og falt,
og verten som da ved hans side stod,
han reiste sin knyttede neve og slo.

Da trakk vår vandrer sitt sverd i vrede,
som var han ei vel forvart
og stod som trollbundet, sverdet rede,
men angret umiddelbart.

Ja, vandreren angret sitt kostbare trekk,
Han ønsket at legge sverdet vekk.
Men veien tilbake var ikke åpen,
for andre der hadde og trukket våpen.

Han lukket sitt sinn og lot sverdet hvine,
slåss for en sønn slik en bjørn for sine.
Og da gnyet av kamp tilslutt døde hen,
stod der ikke en eneste fiende igien.

Langsomt lot han sverdet, og stod,
blandt de falne, som ubeveget;
men om hans sverd var farget av fienders blod
var blodet på hans lepper hans eget.

Han visste han nå var døden nær,
man åndet forrevet i siste besvær,
for, før han i mørket efter blev fangen
å se sin sønn, denne siste gangen.

Og nå, ved enden, taltest de ved,
om hva som var og det som ble,
og da stormen lettet for morgensol rød,
stod gutten ved mannen og tok sitt adjø
de talte om krigen og nøden derav,
om en viv, en mor, et hjem og en grav.

Men for et liv i mørke var løgnen kun lønn,
for gutten som stod der var aldri hans sønn,
men en flyktning blandt mange i tårer og blod,
som i medynk lot vandreren bli i sin tro.
Og vandreren, blindet for morgenrøde,
han smilte til slutt i lykke, og døde.





VANAHEIM LYRICS